loading...


Illustrasjonsfoto: Colourbox. 

Det var han som løy og var utro, men jeg innser nå at jeg ikke slipper helt unna all skyld. 

I starten var det lett for meg å peke alle fingre og tær jeg hadde mot ektemannen min, og hvordan vårt 10 års lange ekteskap ble ødelagt. Det var han som var utro og forlot meg – uten å se seg tilbake. Og lenge før det, så stengte han meg ute, og valgte i stedet å begrave seg selv i jobb, noe som for ham ble en måte å komme seg unna det som skjedde med oss. 

Å skylde på ham var min måte å komme gjennom de første tøffe månedene etter separasjonen, og mitt mantra var enkelt: 'hvordan våger han!'. Jeg hadde en hel hær av støttespillere rundt meg, alle like sjokkert og forferdet over frekkheten til denne mannen. 

For det å være løgnaktig og utro trumfer selvfølgelig alt jeg noen gang gjorde i det foregående tiåret, ikke sant? 

Feil.  

Jeg skjøv fra meg all skyld over hvordan ekteskapet vårt gikk i vasken, og omfavnet et bilde jeg tegnet av meg selv som en forsiktig, uselvisk og lidende kone. Det var ikke før jeg fant meg en psykolog, som pekte på alt tullet jeg hadde forestilt meg, at jeg ble tvunget til å ta et oppgjør med mine egne feil. 

Det var ikke et pent syn. 

Her er det jeg nå vet som faktisk ødela mitt ekteskap. La det være en advarsel til dere alle. Før det er for sent.

1. Jeg prioriterte barna mine først 

Det er lett å elske sine egne barn. Det krever liten innsats, og de elsker deg uansett hva som måtte skje. Ekteskap er den rake motsetningen; det er hardt arbeid.  Og hver gang mitt ekteskap begynte å være slitsomt, så sjekket jeg ut og tok med meg ungene på workshops eller vitenskapsmuseet.

Jeg planla ofte disse turene til et tidspunkt da jeg visste at min ektemann ikke kunne være med (og ødelegge moroa).

Jeg sa til meg selv at det var helt greit, siden han foretrakk å jobbe uansett, og alltid virket furten under familieutflukter uansett.

De fleste kveldene tilbragte jeg med ungene. Et resultat var at jeg og min ektemann nesten aldri var alene og hadde aldri kvelder sammen hvor vi hadde fri fra barna. Kanskje én gang i året – på bryllupsdagen.

2. Jeg satt aldri (eller håndhevet) noen grenser for mine foreldre

De var hjemme hos oss ofte, noen ganger uanmeldt, hvor de kunne gå rett inn i huset. De ’hjalp til’ hjemme ved å gjøre ting vi aldri ba dem om å gjøre, som for eksempel å brette klærne våre (på helt feil måte, selvfølgelig). Vi dro på ferie med dem. De korrigerte ungenes oppførsel foran oss.

Min frykt for at foreldrene mine skulle bli lei seg, forhindret meg i å sette grenser. De få gangene jeg faktisk stilte opp for min egen families selvstendighet, så følgte jeg det aldri opp med mine foreldre. Min ektemann giftet seg, ganske så bokstavelig, med hele min familie.

loading...


Illustrasjonsfoto: Colourbox. 


3. Jeg gjorde ham svakere

Jeg trodde kjærlighet handlet om å være ærlig, men vi vet alle at sannheten er smertefull å høre. Etter hvert som vi ble mer komfortabel (les som lat) i forholdet, sluttet jeg å konfrontere problemene. Jeg slarvet med mine venninner, mamma, mine kollegaer. Absolutt. Hele. Tiden. ’Kan du forstå hvorfor han ikke gjorde dette?’ og ’hvorfor i Guds navn gjorde han ikke det?’

Istedenfor å bygge opp hans ego, tråkket jeg på det. Jeg fornedret ham ofte, ved å si at jobben hans var uviktig og at vennene hans var ’påhengere’. Jeg kritiserte ham for å gjøre ting galt, når han – helt ærlig – bare gjorde ting slik jeg ba ham om å gjøre dem. Tidvis snakket jeg til ham som et barn. Jeg kontrollerte familieøkomonien og grillet ham over hver eneste lille krone han brukte.

Og på soverommet – ja, du gjettet riktig – han gjorde alt feil der også, og jeg var ikke redd for å påpeke det overfor ham.

Ettersom ekteskapet raknet, fant jeg meg selv konstant på utkikk etter feil, så jeg kunne rettferdiggjøre min egen overlegenhet. Til slutt hadde jeg null respekt for ham, noe jeg passet på at han fikk med seg, og følte, hver eneste dag.

4. Jeg brydde meg ikke om å krangle på den rette måten

Jeg vet det høres merkelig ut, å si at det er en rett måte å krangle på. Men det er det. Jeg hadde en tendens til å bevare husfreden ved å holde kjeft, når ting virkelig plaget meg. Som du sikkert kan forestille deg, alle de små tingene som gjorde meg smågal, vokste seg til å bli en gigantisk, bortgjømt ball av sinne, som med jevne mellomrom brøt ut i et voldsomt, Hulk-aktig raseri.

Og med raseri mener jeg raseri som i den kliniske, psykologisk definerte varianten. Da jeg hadde roet meg forsvarte jeg raseriutbruddene ved å si at en kvinne kan bare tåle så mye. Når jeg ser tilbake på det, så var jeg en virkelig skremmende kjerring mens det pågikk.

Jeg skriver denne ’mea culpa’ uten noen forhåpninger om å få min eks-mann tilbake, ei heller hans tilgivelse. Jeg skriver dette fordi jeg ikke kan begripe hvor lenge jeg gravde hodet mitt ned i sanden. Jeg håper andre kvinner også kan ta hodet ut av sanden og se seg rundt. Og selv om jeg fortsatt er såret over at min ektemann valgte å løse våre problemer i en annen kvinnes seng, når det å snakke sammen kombinert med profesjonell rådgivning kanskje kunne ha hjulpet, så er jeg fullstendig klar over at min oppførsel var en del av problemet som førte ham dit. 

Oversatt til norsk av Andreas B. Høyer. Gjengis med tillatelse fra YourTango. 

MER FRA YOURTANGO.COM (på engelsk):

4 Big Mistakes I Made As A Husband (Psst! I'm The Ex-Husband Now)

If Your Man Doesn't Have These 4 Traits, Don't Marry Him

5 Types Of Guys Who Are NOT Husband Material