Blogginnlegget skrevet 5. september 2014 er republisert hos oss med Cecilie Løvvas (44) tillatelse. Les mer fra henne her.
«Takk faen for at jeg har kreft!»
Foto: Privat
Hva er det for en overskrift?
Hvorfor skriver jeg det?
Jo, nå skal du høre her.
Eggstokkreft
Etter en lang rekonvanlensens etter eggstokkreft, følte jeg meg i relativt god form.
Ok, neuropati og utmattelse – men det er noe vi må leve med..
Cellegiftkuren gikk bra, og formen ble gradvis bedre.
Klarte til og med å svømme noen runder i Frognerbadet uten å måtte stoppe for å puste!
Sommeren var deilig, varm og rolig.
Stille før stormen
Men som vi alle vet.
Det er stille før stormen…
Torsdag for 14 dager siden, eksakt kl 15:00, ble jeg øyeblikkelig dårlig.
Trodde det var matforgiftning
Trodde jeg hadde fått matforgiftning etter å ha spist lunsj ute.
Formen ble verre og verre utover dagen, og jeg kastet opp nesten nonstop.
Da oppkastet etter hvert ble grønt, følte jeg meg mer og mer som Exorsisten.
Til legevakten
Så kom jeg på at jeg er jo oppfølgingspasient på Radiumhospitalet, og at de sa jeg måtte kontakte legevakten hvis jeg ble dårlig.
Ringte ned til Legevakten, og ble bedt om å komme ned.
Min mann kjørte meg ned, hvor vi fikk super hjelp – kom rett inn – forbi køen og alt!
Måtte til lokalsykehus
Der ble det konstatert at:
"Jo, du hører nok til på sykehuset. Kjør opp til Diakonhjemmet, dere – så blir du lagt inn der."
Meg: "Jammen, jeg er oppfølgingspasient på Radiumen, kan dere ikke sende meg dit, siden det er de som også opererte på meg?"
Legevakten: Nei, du skal til Diakonhjemmet. Det er ditt lokalsykehus!"
Meg: "Javel…"
Morten (min mann): "Hva faen?"
Venting
Og da var det jo bare å kjøre opp til Diakonhjemmet, hvor jeg – som eneste pasient i mottakelsen – ble bedt om å sette meg ned og vente.
Meg: "Jammen, jeg klarer ikke å sitte, jeg kaster opp og har magekramper"
Diakonhjemmet: "Vennligst SETT deg ned!"
Morten: "Hva i helv..?"
Og da var det jo bare å "sette" seg ned og vente.
Og vi ventet. I 15 min. Før noe som helst skjedde.
Lå på seksmannsrom
Etter registrering og bekreftelse på innleggelse, og jeg: "jammen, jeg er jo oppfølgingspasient på Radiumhospitalet!" – uten at noen brydde seg nevneverdig om det – lå jeg på 6 mannsrom på Diakonhjemmet – og kastet opp med magekramper.
Og der ble jeg til dagen etter, hvor en vennlig sykepleier synes det var for ille at jeg kastet opp hele tiden – på seksmannsrommet – jeg nærmeste døren – uten tildekking – lå der.
Da fikk jeg heldigvis et enerom.
Deilig!
Gjett om det var ekkelt!
Tarmslyng
Så var det ned på CT m/ kontrastvæske, hvor det ble konstatert at jeg hadde fått Ilius (Hæ? Hva er det? Snakk norsk!!) – altså et tarmslyng.
Og at dette var veldig komplisert, for tolvfingertarmen min hadde lagt seg bakover mot bukryggen, og at det ville ikke Diakonhjemmets kirurger ta i..
Meg – med slange i halsen: "Jammen, kan dere ikke overføre meg til Radiumhospitalet,da! Det er jo de som har operert meg, og det er jo der jeg er oppfølgingspasient!"
Diakonhjemmet: "Nei, du skal på Ullevål. Det er der spesialistene er!"
Meg: "Javel, når skjer det da?"
Ingen som kunne svare
Det var det ingen som kunne fortelle meg.
Det var bare å vente.
Og jeg ventet til dagen etter.
Ennå hadde jeg ikke fått drukket noe eller spist noe…
Ikke at jeg kunne ha gjort det pga at det kom opp igjen, men noe væske og næring IV hadde vært ok.
Trodde det var over…
En tur i ambulanse er jo en spennende og helt ny opplevelse, så da jeg endelig kom på Ullevål sent søndag ettermiddag, pustet jeg lettet ut.
"Nå er det endelig over!" tenkte jeg.
Lite visste jeg…
4, 5 t satt jeg i Akuttmottaket og ventet.
Mer venting
To sykepleiere kom og skulle skrive meg inn på sykehuset – med akkurat de samme spørsmålene som på Diakonhjemmet – og de kunne ikke sende meg på noen avdeling før en lege hadde godkjent innleggelsen.
Og han løp rundt som en hodeløs høne.
Hver gang jeg spurte om det skjedde noe snart fikk jeg samme svar: "Hvor vondt har du – på en skala far 1-10? Og husk at det akkurat kom inn en pasient fra Lovisenberg med hjertestans!"
I forhold til hjertestans, var jo kanskje ikke mine smerter så store.. så jeg sa "Tja, 3-5, kanskje?"
Så forsvant de igjen…
Et rottereir
Endelig kom jeg på en avdeling.
Men da jeg ble kjørt dit, og så tilstanden på lokalitetene, fikk jeg registrerbar høyere puls!
"Jøss, lurer på hvorfor du har høyere puls nå enn på mottaket?" sier sykeleier.
"Se rundt deg!" sa jeg, nesten på gråten.
Blokk 7 – gastroavdelingen – på Ullevål sykehus er et rottereir.
Det er ikke noe annen beskrivelse som passer.
Det er 18 rom i gangen, med 3-4 pasienter på hvert rom – kvinner og menn om hverandre.
Det er 3 dusjer og 3 doer til disposisjon for alle disse menneskene.
Da jeg skulle dusje, forlangte jeg å få blå poser på bena – gulvet i dusjen var møkkete – og det lå lange mørke hår i hjørnene.
Sykepleierne himlet med øynene og synes nok jeg var fin på det
Ennå mer venting
Fellesnevneren på Ullevål er V.E.N.T.I.N.G.
Man venter på alt – og nå snakker vi ikke om å vente 10 min – men nærmere 2-4 timer på hver eneste ting som skal gjøres.
Dessuten er det mye ødelagt utstyr – som selvsagt krasjer når man ligger på benken.
"Nå skal du til gastroskopi!"
Meg: "Hæ?"
Så etter 1 time kommer en portør og triller meg opp til gastroskopi.
Dette ligger selvsagt i poliklinikken, som betyr at man blir liggende midt i gangen – med vanlige folk og pasienter gående i gangen – som ikke eier bluferdighet – og glaner deg opp og ned.
"Litt ubehagelig"
Spesielt fresh følte jeg meg ikke; nylig endt cellegiftbehandling – som betyr null hår – hverken hodehår, øyebryn eller øyevipper, slange stikkende ut av munnen med grønt gørr rennende ned i en pose, veniflon i hånden, uttørket og innsunkne øyne – og frykt i blikket for hva jeg skulle igjennom.
45 min senere ble jeg trillet inn for å gjennom gå dobbel gastroskopi – ja – du hørte riktig – dobbel gastroskopi.
Det holdt ikke med å stikke det som ligner en hageslange ned i halsen din en gang – nei – de skal ned 2 ganger!
"ja, det kan jo være litt ubehagelig, da.."
Litt ubehagelig… Alle som har vært igjennom gatroskopi, vet at dette ikke er "litt" ubehagelig – men helt for jævlig!
I tillegg måtte de jo sette inn en ny slange til det grønne gørret mitt igjen.
Usikre
Og igjen fikk jeg konstatert at dette var et særlig sjeldent tilfelle av tarmslyng, og at dette var utenfor deres felt.
Meg: "Jammen, jeg er jo oppfølgingspasient på Radiumen, kan dere ikke overføre meg dit, da?"
Nei, det kunne de ikke, for de var litt usikre..
Hva de var usikre på er fremdeles usikkert…
Så ble jeg trillet ut i gangen igjen, og ble liggende der i nye 45 min før en portør kom.
Smerteskala
Vel nede på avdelingen igjen, spurte jeg om det ble operasjon – hadde noen hørt noe?
Og igjen får jeg: "på en skala fra 1-10, hvor vondt har du?" Og forresten kom det akkurat inn en pasient med hjertestans fra Lovisenberg!"
Det var urovekkende mange hjertestans på Lovisenberg i denne perioden.
Og igjen, som den gode nordmannen(kvinne) jeg er, vurderer jeg min smerte til under 5, og at hjertestans fra Lovisenberg er langt viktigere enn min smerte.
Forskjellige systemer
Og så venter vi.
Ullevål: "Nå skal du på røntgen. Drikk denne kontrastvæsken!"
Meg: "Drikke? Alt kommer jo opp igjen!"
Ullevål: "Da får du prøve å holde det nede. Vi må få se hvordan kontrasten beveger seg i systemet ditt!"
Meg: "Jammen, dette gjorde jeg jo også på Diakonhjemmet. Kan dere ikke se på bildene derfra da?"
Ullevåll: "Systemene våre er forskjellige. Vi har våre egne prosedyrer."
Meg: "Javel, da.."
Kastet opp igjen
Det er interessant å prøve å holde på noe som ikke vil holde seg i magen.
Med slange i halsen, kastet jeg opp alt igjen via slangen og rett ut i en pose.
Verre blir det stort sett ikke.
Så etter en time blir jeg hentet av en portør som triller meg ned til røngten.
Her blir jeg liggende i gangen i nye 45 min før jeg blir hentet inn til røntgen.
Maskinen krasjer
Selvsagt krasjer røntgenmaskinen når jeg har lagt meg til rette.
Så er det jo bare å reise seg opp, legge seg i sengen, og vente i nye 30 min før det blir en ny maskin ledig.
Deretter trilles jeg ut i gangen igjen – og venter i nye 30 min før en portør henter meg.
Denne prosedyren ble gjentatt et par timer senere.
Skrekkfilm
Jeg vet ikke med dere, men jeg har en godt utviklet fantasi.
Å ligge en sen kveld på gangen i et sykehus. Ventende – på portør som aldri kommer.
Vel, skrekkfilmer har aldri vært min sterke side eller form for underholdning – men den danske "Nattevagten" har jeg sett – og dette var som en scene tatt rett ut fra den.
45 min senere kom portøren.
Så ut som en junkie
Vel oppe på gastro igjen, skulle de endelig fore meg meg væske og næring via veniflon (sånn dings man har på hånden som væske kommer igjennom).
Da slutter denne å virke.
For lengst har jeg informert dem om at mine armer er ikke spesielt egnet til veniflon eller stikking etter alle cellegiftkurene.
Jeg så ut som en junkie på armene! Blåmerker og stikkemerker over alt.
"Tror vi må sette en longline på deg"
"Hva er longline?"
Jo, det er når en anestesilege finner en vene med ultralyd langt inni armen din og stikker en laaaaaaang nål inn i den.
Dette er mindre belastning på venene, og gjør at man får næringen/væsken uten problemer – nesten alltid uten problemer – i kroppen.
Rasende lege
Mine vener er skadet etter all cellegiften, så SELVSAGT sluttet denne å virke dagen etter.
Mandag – da har jeg vært på 2 sykehus siden fredag – kommer en kirurg inn – og rasende forteller meg at hun "har ikke tid til å snakke med meg, men jeg overfører deg til Radiumhospitalet, for med sykdommen du har i bunnen (altså kreften), vil jeg ikke åpne deg opp og evt finne noe vi ikke kan behandle. Spesialistene finner du på Radiumen! Bestill en ambulanse til henne – så melder jeg fra til dem om at du kommer!"
Meg: "Jammen, jeg trodde det var her dere var spesialister! Det er jo derfor jeg ble sendt hit!"
Hun ser på meg, fnyser og går!
Hylgrine
Sykepleieren prøver så godt hun kan: "Ja, da kommer ambulansen snart og henter deg!"
"Deilig" tenkte jeg. Endelig snart på Radiumen, der er jeg jo kjent – og så er det rent og pent der!
6 timer senere hadde ennå ikke ambulansen kommet.
Da kommer anestesilegen inn og sier at jeg skal til røntgen, for å se hvorfor denne "longlinen" ikke virker.
Meg: "Hva om ambulansen kommer når jeg er på røntgen?"
Anestesilegen: "Da får du vente på neste!"
Da sprakk det for meg!
Jeg begynte å hylgrine, hikstet – samtidig som jeg skjelte han stakkaren ut etter noter!
Han gikk!
Fikk unnskyldning
Så da satt jeg der og hikstgråt helt alene.
Sykepleieren kom inn og trøstet meg så godt hun kunne. Og jeg øste alt ut over henne – og da hun fikk høre om legen som "ikke hadde tid til å være der" – reiste hun seg og marsjerte ut.
Etter en stund kom legen slukøret inn og ba om unnskyldning for sin oppførsel!
Så fantastisk! Og så fantastisk av sykepleieren – at hun gikk utover sin stilling i hierarkiet – og fortalte henne noen ord.
Og da hun skjønte at jeg hadde sittet der i 6 timer og ventet på en ambulanse, ble sykepleieren og jeg sendt i taxi (!) til Radiumen – med poser, slanger og alt.
Som å komme til Versailles
Å komme til Radiumhospitalet, var som å komme til Versailles!
Fra Rottereiret til Solkongens palass!
Vel oppe på avdelingen hadde de selvsagt ikke mottatt eller hørt om at jeg skulle overføres til dem.
Da sprakk det for sykepleieren – som ordnet og fikset alt! Jeg fikk seng på et tomannsrom.
Rent og pent – og god seng.
Fred og ro.
Fortgang
Legen var hos meg etter 10 minutter, kirurgen inne hos meg etter 30 minutter.
Jeg ble beroliget med at dette høyst sannsynlig var en grei prosedyre, for han hadde ringt og snakket med kirurgene på Ullevål.
Øyeblikkelig ble jeg satt på IV næring og væske, for jeg ble konstatert som dehydrert.
Dagen etter ble jeg operert.
Dagen etter det igjen var jeg oppe og gikk. 6. dagen reiste jeg hjem igjen.
Og idag – 10 dager etter operasjon er jeg i grei form.
Hva slags system er det egentlig vi har?
MEN – jeg hadde aldri fått den øyeblikkelig hjelpen jeg trengte – og hadde nok fortsatt ligget på Rottereiret – hvis jeg ikke hadde hatt kreft "som sykdommen i bunnen"!
Derfor den dramatiske overskriften.
Krisen her er: Hva slags system er det vi egentlig har?
Vi er knappe 5 millioner mennesker her i landet.
Vi er verdens rikeste land. Hvorfor må leger være unntatt arbeidsmiljøloven?
Hvorfor får medisinsk personale på akkord med seg selv – og sykehusene må innskrenke til det minimale?
"For at det er legemangel/sykepleiermangel/personalmangel/pengemangel?"
Hvordan kan det være lege- og sykepleiermangel i et land med 5 millioner mennesker – og fulle medisinstudier?
Ikke ha råd til å ikke ha råd
Det er enorm arbeidsløshet i Europa, og vi har råd til å importere hjelp og spesialister – hvor ligningen burde utgjøre null ventetid og øyeblikkelig hjelp og behandling til alle – uansett om du har litt øresus eller kreft!
Hvordan kan vi "ikke ha råd til" å utstyre Helse-Norge med nok av alt? Med unntak av oss kreftpasienter…
Jeg vet det er status med kreftforskning og Norge er et av de ledende land i Europa med forskning osv.
Vi får fantastisk oppfølging og behandling.
Derfor min voldsomme overskrift.
Hvem er det som avgjør at "Vi behandler dem med 5-10 på smerteskalaen først?"
Når ble det min avgjørelse – som syk og ikke klarttenkende menneske – å vurdere min egen smerte og "er det verre enn hjertestansen fra Lovisenberg?".
Og hvorfor er Ullevål Sykehus et rottereir?
Hvorfor skal det være greit at pasienter ligger på rom i blokker som kan datere til 2. verdenskrig – uten oppussing siden da?
Gjør så godt de kan
Min mening er at kirurger, leger, sykepleiere, portører, hjelpepleiere, ambulansepersonell osv gjør det beste de kan ut ifra de kriterier og oppgaver utdelt.
De er overarbeidede – og mottar svært liten takk for sin innsats.
Lønn anser jeg her ikke som "takk", for det er en selvfølge at de skal ha en anstendig lønn!
Det å bli verdsatt innen helsevesenet er – etter det jeg har forstått – å være nok folk på jobb!
At de får jobbe i et bygg som er helsemessig forsvarlig og pent.
Det finnes ikke et kontorbygg i Norge som ser slik ut idag! Ingen hadde akseptert å jobbe der!
At de ikke må jobbe i dobbelfart og må la pasientene vente og vurdere sin egen smerte.
At de ikke må begå overgrep for å tilfredsstille "de store makters hold om pengesekken".
Vil ha politikerne på banen
Igjen, vi er knappe 5 millioner mennesker her i landet. Dette må vi da ha råd til!
Jeg håper at noen politikere leser dette, eller at dere deler denne historien med noen – slik at den kommer frem.
Jeg ønsker at politikerne ikke skal "sette ned en komité som skal vurdere saken i 15 år frem i tid" osv.
Jeg håper at noen kunne si: "Dette er en enkel sak! Vi omstrukturerer øyeblikkelig!"
Jeg ber om at noen sier: "Vi beklager at du var så uheldig å falle gjennom med all venting og feil! Dette skjer så ofte, fordi vi klarer ikke å ha kontroll over de tingene vi burde!"
Samme system
Og – hvorfor kan ikke sykehusene – ihvertfall de i samme by – ha samme systemene?
Slik at man ikke måtte bruke så mye tid på å re-registrere samtlige overflyttede pasienter, ta nye bilder, stille samme diagnose på 3 forskjellige sykehus osv.
Det må da være en kyndig data-person der ute som kan lage et slikt system?
Ikke alle orker å ta seg bryet med å gå ut med en slik sak som dette.
Men det gjør jeg – jeg er rasende!
Rasende på alle pasienters vegne! Ja, bortsett fra oss kreftpasienter da.
Vi har det ikke så verst…
Men for alle de andre som opplever det vanlige helse-Norge – stakkars dere!
Takk faen for at jeg har kreft!
XoXo Cecilie.
