Kilde: Tickld

Jeg er 16 år gammel, og i fjor da jeg var på vei hjem fra skolen, så jeg to små barn som ikke kan ha vært eldre enn ni, gå hjemover litt foran meg. Jeg antok at de var søsken.

Uansett, siden jeg er mye høyere enn dem tok det ikke lang tid før jeg nesten hadde tatt dem igjen. Det var da jeg var i ferd med å gå inn i min egen gate at jeg la merke til en bil som stoppet rett ved siden av dem. En mann ba dem sette seg inn i bilen.

Hjertet mitt stoppet da jeg hørte den eldste av dem si «Men du, vi kjenner ikke deg».

Jeg fortsatte å gå mot dem og så skrek jeg ut: «LUCY! MARK!» (fordi jeg visste ikke deres egentlige navn).

Jeg fikk oppmerksomheten deres og de så på meg. Jeg løp opp til dem og sa: «Ikke gå fra meg på den måten, hold dere nærme».

Jeg lot som om jeg ikke så bilen som hadde stoppet ved siden av dem, og dro dem med meg.

De spurte meg hvem jeg var, jeg sa lavt at jeg skulle fortelle dem det når mannen var helt borte.

Så fortalte jeg barna at de ikke burde snakke med fremmede og fulgte dem hjem.

Jeg forklarte situasjonen til moren og faren, og jeg har nok aldri sett så takknemlige foreldre før.

Lær barna dette.