Det er ikke alltid så mye som skal til. Den minste ting vi gjør for et annet menneske, kan gjøre en stor forskjell i deres liv.

Denne historien minner oss på hvor viktig det er å være der for andre mennesker. Se dem. Snakke til dem.

Selv når de ikke kan høre oss. Selv når de ikke har bedt om hjelp eller omsorg.

Kilde: Tickld

Mens jeg gikk i syvende klasse jobbet jeg som frivillig på et lokalt sykehus i byen min. Jeg jobbet rundt tretti til førti timer i uken i løpet av sommeren.

Mesteparten av tiden brukte jeg på Mr. Gillespie. Han hadde aldri noen som besøkte ham, og det virket ikke om om noen brydde seg om tilstanden hans. Jeg brukte mange timer på å holde han i hånda og snakke med han. Jeg hjalp til med alt som måtte gjøres. Jeg følte han ble en nær venn av meg, selv om de eneste svarene jeg fikk var i form av at han klemte på hånda mi. Han var i koma.

Jeg dro på ferie i en uke sammen med foreldrene mine, og da jeg kom tilbake var han borte. Jeg turte ikke spørre noen av sykepleierne hvor det hadde blitt av ham, for jeg var redd de skulle fortelle meg at han var død. Så med mange ubesvarte spørsmål fortsatte jeg å jobbe der som frivillig gjennom hele åttende klasse.

Flere år senere holdt jeg på å legge varer i handlekurven min i en butikk. Plutselig la jeg merke til et kjent ansikt. Jeg innså at det var han, og mine øyne fylte seg med tårer. Han var i livet!

Jeg tok mot til meg og gikk bort til ham. Jeg spurte om navnet hans var Gillepsie og om han hadde ligget i koma for omtrent fem år siden. Med et usikkert blikk svarte han ja. Jeg forklarte han hvordan jeg visste om det, og at jeg hadde tilbrakt mange timer sammen med han på sykehuset.

Han fikk tårer i øynene og ga meg den største klemmen jeg noen gang har fått.

Han fortalte meg hvordan han, da han lå der bevisstløs kunne høre meg snakke med han og føle at jeg holdt hånden hans hele tiden.

Han hadde nesten trodd det var en engel, og ikke en person, som var der sammen med ham. Han var fast bestemt på at det var min stemme og min berøring som hadde holdt ham i livet.

Så fortalte han meg om hans liv og hvordan han hadde havnet i koma. Vi gråt en stund og ga hverandre en stor klem før vi gikk hver vår vei.

Selv om jeg ikke har sett han siden, fyller han hjertet mitt med glede hver eneste dag. Jeg vet at jeg har gjort en forskjell. Ikke minst har han gjort en enorm forskjell i livet mitt.

Jeg vil aldri glemme han og det han gjorde for meg.

Han gjorde meg til en engel.