Det er noen historier vi husker litt ekstra godt. Dette er en sånn fortelling.

En kvinne forteller om en helt spesiell dag.

Dette er en tankevekker.

Kilde: Tickld

I dag ringte jeg til jobben i siste liten for å si ifra at jeg ikke kunne komme, jeg har vært så syk i det siste. Jeg var likevel nødt til å få klippet håret. Derfor planla jeg å løpe innom en salong etter at jeg hadde levert lillesøsteren min hos pappa. Da jeg gikk inn i salongen var det en liten jente med langt blondt hår som satt ved siden av sin mor og gråt. Moren gråt også.

Jeg satt ved siden av dem før jeg fikk håret mitt vasket. Jeg overhørte at moren sa: «Det går bra, vennen. Når du er ferdig med cellegiften så kommer det til å vokse ut igjen!»

Det knuste hjertet mitt, så jeg gikk bort og presenterte meg. Hennes navn var Rachel og hun var åtte år gammel. Hun hadde kreft, en svulst i hjernen.

Hun var så utrolig lei seg for at hun skulle miste håret sitt, men hun tok seg tid til å gi meg kompliment for mitt hår. Hun synes det var fint.

Jeg satte meg ned og sa: «Hår er overvurdert. La oss gjøre dette sammen! Det vokser jo ut igjen».

Hun begynte faktisk å le da frisøren barberte vekk håret mitt.

Jeg hadde bedt frisøren om å stoppe halvveis så vi kunne få oss en god latter av hvor stygt det så ut.

Jeg har aldri vært så glad for noe jeg har gjort i hele mitt liv. Å se en jente smile stort og bli glad når hun egentlig har det så vondt, det er en fantastisk opplevelse.

Hun kommer sannsynligvis ikke til fylle hverken 16 eller 21. Det er ikke sikkert hun får oppleve sin første kjæreste, første dans, første kyss osv.

Mens jeg stresser over små ting og blir hjemme fra jobb fordi jeg er litt forkjølet.

Jeg angrer ikke et sekund. Det er bare hår.